Mandag 6. april ble den internasjonale dagen for idrett, utvikling og fred markert. Dagen har som formål å øke oppmerksomheten rundt idrett og fysisk aktivitet som mål og middel i utviklings- og fredsarbeid. Men, bør egentlig idrett og fysisk aktivitet høre hjemme på Norges og det internasjonale samfunnets utdannings- og utviklingsagenda? Ja, selvsagt!
Både i nødhjelpsarbeid og i langsiktig bistand brukes idrett og fysisk aktivitet for å nå utviklingsmål. Right to Play og Norges idrettsforbund er kun to av flere organisasjoner som bruker idrett og fysisk aktivitet i sitt internasjonale arbeid.
For noen finnes det ingen grenser for hva idretten kan utrette, og det hevdes hardnakket at både fred kan oppnås og hiv kureres ved hjelp av idrett. Dessverre er det ikke like enkelt. Selv om stridende parter i væpna konflikter legger vekk våpnene en stakket stund for heller å spille fotball, ender det sjelden med fred i mer enn 90 minutter.
Likevel vil få være uenige i at gjennom idrett og fysisk aktivitet kan barn og unge oppleve felleskap, trygghet og glede, og at idrettsbanen gir mulighet til utfoldelse og mestring. Hvor mange av oss har ikke stekt vafler, solgt lodd eller kjørt skokker av uregjerlige unger til håndballkamp, nettopp for å bidra til at barna og vi skal få oppleve glede og fellesskap gjennom idretten?
Idrett og fysisk aktivitet i skolen gir økt læring
Det er på tide at det internasjonale samfunnet, inkludert den norske regjeringen, tar inn over seg at klasseromsundervisning i matematikk, lesing og skriving alene ikke er nok til å få alle barn gjennom grunnskolen i utviklingsland. Utdanningssatsingen trenger flere bein å stå på. Idrett og fysisk aktivitet bør være ett. Dette argumentet støttes også av regjeringens ferske folkehelsemelding.
Idrett og fysisk aktivitet er ikke bare gøy, men gjør skoledeltakelse mer attraktiv og motvirker frafall. Fysisk aktive barn er også bedre rustet til å lære. Men, når vi vet at fysisk aktivitet kun gjør beslag på 2-3 prosent av tiden barn tilbringer på skolen, er det åpenbart at vi har en lang vei å gå før skolebarn gis nok muligheter til å være fysisk aktive.
Ikke bare mattelærere må være kompetente
Enten idrettsaktiviteter tilbys på skoler eller i flyktningleire, så trengs det kompetente trenere og lærere. Alt for mange organisasjoner og skoleledere tror fortsatt at en god aktivitet er å sende barna alene ut på løkka med en ball på deling. Så enkelt er det dessverre ikke. Som i andre fag på skolen er det nødvendig at kroppsøving og idrettsaktiviteter ledes av kompetente folk.
I 97 prosent av verdens land er kroppsøving obligatorisk, men i mange utviklingsland eksisterer dette kun på papiret. I Malawi for eksempler, finnes det ikke engang kroppsøvingslærerutdanning, med den konsekvens at landet har mindre enn fem (!) utdannede kroppsøvingslærere. Da sier det seg selv at hvis kroppsøving i det hele tatt finner sted, så ledes det av lærere uten kompetanse.
Kroppsøving for alle
Barneidretten i de fleste afrikanske land reflekterer toppidretten, i den forstand at den er forbeholdt de beste (fotballspillende) guttene. Dette kan kroppsøving motvirke siden det er ment for alle og ikke vektlegger konkurranse på samme måte som i idretten. Ved å inkludere jenter, funksjonshemmede og andre grupper som ofte diskrimineres i idretten kan disse også få muligheten til delta i trygge og gode aktiviteter.
Selv om idrett ikke står øverst på noens utviklingsagenda er det viktig at FNs nye utviklingsmål mot 2030, som skal vedtas seinere i år, tar inn over seg hvilken betydning idrett og fysisk aktivitet har for millioner av barn og unge rundt om i verden. Vi håper regjeringens utviklingspolitikk også tar hensyn til dette ved å støtte tiltak som styrker kroppsøving og idrett i skolen.
Fredrik Ødegaard er rådgiver i Internasjonal avdeling, Norges idrettsforbund
Laila Andressen er daglig leder i Right To Play Norge