Det finnes ikke noen åpning for at realisering av rettigheter faktisk kan stå i et spenningsforhold til norske interesser.
Slagsiden i perspektivet kommer til syne allerede i første avsnitt: «Menneskerettighetene er individets rettigheter overfor myndighetene i landet, og det er myndighetenes ansvar at innbyggernes rettigheter blir ivaretatt». Punktum.
Noe vesentlig mangler: internasjonal traktat-rett pålegger vitterlig andre stater og organisasjoner et tydelig, om enn sekundært ansvar. Ifølge regjeringen henger realiseringen av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – herunder utdanning, helse og retten til mat – «i stor grad sammen med tilgjengelige ressurser og verdiskapning, og fordrer en hensiktsmessig fordelingspolitikk i vedkommende stat» (s. 9). Punktum.
Galtungs perspektiv
Meldingen fremholder riktig nok at vi bør bruke mye bistand for å hjelpe til med å fylle hullene skapt i mottakerlandene, men forholder seg overhodet ikke til den mulighet at «tilgjengelige ressurser og verdiskapning» kan handle om «(u)hensiktsmessig fordelingspolitikk» på en helt annen skala enn i vedkommende stat alene.
Slik etableres det raskt et inntrykk av at norsk menneskerettighetspolitikk må handle om å få myndighetene i det landet der rettighetene krenkes til å oppføre seg – gjennom skjerpede betingelser for bistand, og ved å sette internasjonale organisasjoner i stand til å stille de tyranniske og slepphendte andre til ansvar. De systemiske hindringene for menneskerettighetenes realisering – det Johan Galtung noe dramatisk døpte «den strukturelle volden» – finnes øyensynlig ikke.
Samstemmighetsbegrepet går som en rød tråd gjennom meldingen, og bra er det. Men en god samstemmighetspolitikk bør absolutt omfatte forsøk på avdempe systemiske hindringer for realisering av menneskerettigheter nettopp der vi selv er delaktige – dette ble det ikke levnet tvil om i den første offentlige utredningen om samstemmighet (Samstemt for utvikling, NOU:2008/14). Meldingen derimot fremmer samstemmighet der det ikke er slike spenninger.
Handel
Et viktig politikkområde som var viet god plass i NOU’en, men som glimrer med sitt totale fravær i menneskerettighetsmeldingen, er kjørereglene for internasjonal handel – disse påvirker åpenbart rettighetsrealisering. Retten til mat er spesielt relevant her, og i meldingen står det, ganske riktig, at «for å bedre matsikkerheten og alles rett til mat, må sårbare gruppers tilgang til mat, og deres muligheter for selv å produsere mat, styrkes».
Men det gjøres ikke noe forsøk på trekke forbindelseslinjen til handelsregler. Daværende høykommissær, Mary Robinson, gjorde nettopp dette: «når regjeringer utvikler handels- og finansregimene, må de huske at menneskerettigheter er regjeringers fremste ansvar. Dette betyr at man, for eksempel i forhandlingen av jordbruksavtaler, må vurdere konsekvensen for retten til mat». Nettopp denne typen samstemmighetsvurderinger mangler helt i meldingen.
Handelspolitikken er et område der det utvilsomt er spenninger mellom norske interesser og realisering av retten til mat. Norske forhandlingsposisjoner i WTO understøtter et multilateralt subsidieregime som tillater en europeisk og amerikansk dumpingpraksis som underminerer nettopp «sårbare gruppers muligheter til selv å produsere mat». Samtidig er den norske dobbeltmoralen i spørsmål om liberalisering enestående: på jordbrukssiden er posisjonen hyper-proteksjonistisk – med jordbrukets multifunksjonalitet som legitimeringsgrunnlaget; for fisk, som sorterer under den andre hovedavtalen, er posisjonen derimot hyper-liberalistisk – og her snakker selvfølgelig ikke Norge om multifunksjonaliteten til småskalafiskeriene i utviklingsland, selv om disse er åpenbare.
Samfunnsansvar
Et annet spenningsfylt område er norsk næringsliv sitt samfunnsansvar (CSR) – mange norske bedrifter er «transnasjonale» som bare det, enten ved å sitte på toppen av globale varekjeder eller ved direkteinvesteringer, og har dermed et delansvar for å ivareta blant annet arbeidstakerrettigheter – eller for å si det mer dekkende: de har et ansvar for å ikke utnytte mangelen på rettighetsvern. Selv om mulige interessemotsetninger ikke drøftes, så er CSR-området ganske grundig dekket i meldingen.
Men meldingen vokter seg vel for å opprøre hjemlig næringsliv; her skal det ikke bes om for mye. Mens man snakker om å «stille tydelige krav til mottakere av norsk bistand», nøyer man seg med å uttrykke klare forventninger til næringslivet. Bedriftene skal veiledes og involveres gjennom den nasjonale handlingsplanen for implementering av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Ironisk nok er FNs prinsipper selv tydeligere og skarpere i tonen; hjemstavns-staten (for transnasjonale virksomheter) pålegges å ha lover og forskrifter som krever at næringslivet respekterer menneskerettighetene.
