Avisen har, som Bistandsaktuelt, satt et kritisk søkelys på Utenriksdepartementets bruk av kostbare konsulentbyråer. Den har også stilt betimelige spørsmål ved om UDs saksbehandling er ryddig og om det er for tette bånd mellom konsulentmiljøet i ILPI og departementet selv.
Lignende kritisk journalistikk har også Bistandsaktuelt gjort, blant annet i omtalen av de store utbyttene i konsulentselskapet Abyrint som har arbeidet med et prosjekt for statsansatte i et konfliktland i Afrika. Var saksbehandlingen god nok og kostnadssiden tilstrekkelig belyst da UD sa ja til avtalen? spør vi.
At man på denne måten stiller kritiske spørsmål og ettergår statens bruk av skattebetalernes penger er positivt og betyr at pressen fyller sin samfunnsoppgave. Det har både VG og Bistandsaktuelt gjort. Spørsmålet er likevel om VGs moralisering på kommentarplass setter ILPI-saken inn i en relevant og fornuftig sammenheng. Dreier saken seg egentlig om grådighet på bekostning av de fattige og forstår avisen moderne utviklingsarbeid?
En hauk våker over byråkratiet
I mange år har det vært et politisk press fra enkelte partier for å redusere kostnader og antall stillinger i byråkratiet. Høyre og Frp har vært de fremste våpendragerne i denne kampen. Regjeringserklæringen slår derfor også fast at det skal gjennomføres en avbyråkratisering. Finansdepartementet våker som en hauk over enhver statsråd som ville ønske seg flere gode saksbehandlere og rådgivere i sine rekker.
Da Aftenposten i sommer kunne avsløre at det totale statsbyråkratiet, tross dette, hadde økt, var det selvsagt pinlig for de to regjeringspartiene. Det vil Erna og Siv for all del unngå å oppleve igjen.
Regjeringens redsel for å øke antallet byråkrater ble godt illustrert i sommer da Klassekampen skrev om den offentlige stiftelsen Nordems nye tilhørighet. Stiftelsen, som driver en beredskapsordning for valgobservasjon, hadde lenge regnet med at de skulle bli en del av Norad. Så kom det plutselig en stopp-ordre fra UD. Avdelingen skal legges under Flyktninghjelpen, som er en privat stiftelse. De ansatte var «veldig forbauset og skuffet», fastslo Nordems direktør, Siri Skåre. De undret seg over vedtaket. Noen reell innsparing i kroner og øre var det ikke.
Antall stillinger har ikke holdt tritt
«I Utenriksdepartementet har én rådgiver ansvaret for en portefølje på 1,3 milliarder kroner», skrev Bistandsaktuelt. Det var i 2011,
Siden den gang har antallet ansatte i Utenriksdepartementet og Norad (inkludert utestasjonene) blitt ytterligere redusert. «Utenrikstjenesten har i perioden 2011 til 2016 redusert antall statsansatte i hjemme og uteapparatet med om lag 100 stillinger, og netto avviklet 12 utenriksstasjoner», rapporteres det i budsjettproposisjonen.
Dette har skjedd i en periode der politikernes sult på nye temaer og oppgaver som skal finansieres over bistandsbudsjettet har økt kraftig. Budsjettet har økt og økt. En rekke evalueringer har pekt på spriket mellom oppgavenes omfang og bistandsbyråkratiets egen kapasitet, ikke minst i UD, der stillingsrotasjonen er enda større enn i Norad.
Med stadig nye, store oppgaver tredd ned over hodet blir det krevende for bistandsbyråkratene å sikre god kvalitet og kontroll med pengebruken. Gode analyser av land og temaområder er en del av dette arbeidet. Slike analyser må være på plass både før programmer settes ut i livet, underveis og etterpå.
Klima- og skogsatsing, petroleumsbistand, komplisert fredsarbeid, anti-korrupsjon og internasjonalt helsesamarbeid har vært store temaer norsk bistand har kastet seg over de siste årene. Sårbare stater og migrasjonsutfordringer er eksempler på nye satsingsområder som diskuteres i disse dager. De sistnevnte vil i stor grad være knyttet til land der Norge ikke har omfattende erfaring og kompetanse fra tidligere.
Jurister og revisorer
Konsulent-hjelp er en del av svaret på disse utfordringene. Spesialister på petroleumslovgivning og revisorer er eksempler på yrkesgrupper som det har vært etterspørsel etter i bistanden de siste årene. Folk som jobber på ambassadene og i Utenriksdepartementet er i stor grad generalister. De har åpenbart ikke kapasitet til å kaste seg over nye temaer som krever stor grad av spesialkompetanse.
Det er heller ikke slik at utgiftene til en stor stab av fast ansatte nødvendigvis vil være lavere enn til en tidsbegrenset bruk av assistanse fra konsulenter.
Nye sikkerhetsutfordringer er også en del av dette. Afghanistan og Somalia er eksempler på land som er prioritert av norsk bistand, men der det er komplisert for fast ansatte UD- og Norad-ansatte å være stasjonert – for ikke å snakke om å reise rundt. Enda en gang blir løsningen konsulenter med spesialkompetanse.
Dette er i stor grad virkeligheten i dag. Innenfor en slik ramme blir det mer interessant å diskutere hva slags oppgaver som skal tildeles konsulentfirmaer enn om de skal benyttes. Det må aldri bli slik at konsulentene selv blir styrende for prioriteringene i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Ordinære og løpende driftsoppgaver bør selvsagt også i all hovedsak kunne takles av statens egne byråkrater.
Moraliserende lettvintheter
Vi har sympati med et krav om styrking av kompetansen i bistandsbyråkratiet – i kjølvannet av at politikere fra ulike partier har fylt opp budsjettet med stadig nye oppgaver gjennom en årrekke. Behovene er absolutt til stede, både på forvaltnings- og rådgiversiden. Men i 2016 er det samtidig vanskelig å tenke seg et moderne og ambisiøst utviklingsarbeid som ikke kjøper inn spesialistvurderinger utenfra. Kvalitet på utviklingsarbeidet vil også tjene de det egentlig handler om – befolkningene i fattige land.
«…grådige mennesker utnytter sin kunnskap om statsapparatet til å gjøre seg rike på bistandspenger – penger som er ment til helt andre formål», skriver VG. Slike moraliserende lettvintheter representerer en fordumming av debatten og er ikke egnet til å sette saken inn i en fornuftig ramme.
Les mer: Konsulent-veteran; - Må ha lurt UD trill rundt
