Selvfølgelig kan vi si at vi ikke ønsker at folk skal flytte seg over landegrenser. Vi kan også si at vi ikke ønsker klimaendringer, fattigdom, nød, kriger, konflikter, politisk forfølgelse, matmangel, naturkatastrofer eller generelt at det skal finnes områder i verden der mennesker ikke har noe framtidshåp.
Men verdens konflikter oppstår og blir stadig mer langvarige, selv om vi skulle ønske det annerledes. Klimaendringene og ødelagt natur gjør det i økende grad vanskelig å leve gode liv mange steder, selv om vi mener at det hadde vært best at det ikke var sånn. Og fattigdom hindrer god utvikling, selv om vi synes det er dumt.
Martin og Mathias til Amerika
Trangen til å overleve ligger i menneskets natur. Selv er jeg barnebarn av to lykkejegere: Mine bestefedre Martin og Mathias reiste begge til Amerika for å jakte på bedre muligheter for seg og sine familier. For litt over hundre år siden dro de for å søke seg til et bedre liv, noe alle i deres samtid så på som en selvfølgelig mulighet for den som klarte å skaffe midlene til reisen. Den ene dro fra Meløy i Nordland, den andre fra Tysvær i Rogaland. Her hjemme var det for mange folk og kamp om ressursene.
De var ikke truet, verken av krig eller forfølgelse, men de søkte seg likevel til mulighetenes land. Totalt gjorde om lag 750 000 nordmenn det samme. Mine bestefedre var med andre ord ikke de eneste norske lykkejegerne.
I fjor utvandret kun litt over ti tusen norske statsborgere fra Norge. Men globalt bodde 258 millioner mennesker i et annet land enn det de ble født i. Tallet er ventet å nå 400 millioner før 2050. Det finnes utallige årsaker til at folk reiser. De aller fleste har en trygg reise og integreres i et nytt samfunn, men en økende andel er svært sårbare. Av verdens migranter var hele 68,5 millioner mennesker i 2017 tvunget på flukt og av disse var 20 millioner mennesker på flukt utenfor sine hjemland. I fjor reiste 300.000 barn alene eller uten følge av familie. Det er en femdobling siden 2012.
Grunnleggende rettigheter
Mye har endret seg siden mine bestefedre reiste over Atlanterhavet. Reisen deres var naturligvis ikke helt risikofri, men de ble ikke kjeppjaget av grensepoliti med tåregass og våpen. De ble ikke møtt av en mur. De satt ikke fast i flyktningleirer under så inhumane forhold at de mest ønsket å ta livet av seg. De ble ikke avvist eller holdt internert i fengselsliknende mottak i påvente av å bli sendt hjem igjen. Og ingen kom heller på den ideen at de skulle plasseres i leirer her i Norge før de i det hele tatt hadde reist ut.
Før jul sluttet Norge seg til FNs migrasjonsplattform. Røde Kors mener denne avtalen er nødvendig for å bidra til at grunnleggende rettigheter for mange millioner migranter blir ivaretatt gjennom internasjonalt samarbeid.
Ikke alle er enige. Da Erna Solberg begrunnet Norges tilslutning til FNs migrasjonsplattform på sin blogg, måtte hun stenge Facebook-siden på grunn av kommentarene som haglet inn. Gjennomgående var det reaksjoner fra mennesker som ser ut til å frykte at det er en trussel mot Norge at verden gjennom FN blir enige om å ivareta grunnleggende menneskerettigheter til mennesker på flukt.
Slike kommentarer går rett inn i et offentlig ordskifte om migrantstrømmene i vår tid som er med på å dehumanisere mennesker på reise. Skremmebildene skjuler at dette handler om enkeltmennesker, om mødre, fedre, sønner og døtre.
Vi kan ikke hjelpe alle her
Vi må anerkjenne at migrasjon byr på til dels store utfordringer. Vi må også anerkjenne at mange føler sterkt på usikkerhet og frykt i møte med disse utfordringene. Det er mulig å forstå den frykten som åpenbart råder, for noe ukjent, for endringer, for fremmede mennesker, men den må håndteres gjennom dialog. Samtidig må vi kunne forvente av dem som nå snakker hardest mot migrasjonsplattformen at de kommer opp med alternative løsninger som tar utgangspunkt i realiteten: At stadig flere mennesker er i bevegelse over landegrenser.
Verken migrasjonsutfordringen eller de harde utfallene mot mennesker på flukt forsvinner selv om vi velger å stenge dem ute. Begge må tas på ytterste alvor.
Det finnes ikke noe alternativ til samarbeid og kollektive løsninger. Det er også svaret på innvendingen som så ofte kommer: «Vi kan ikke hjelpe alle her». Det er jo helt korrekt. Selvsagt kan vi ikke hjelpe 20 millioner flyktninger hos oss. Det vi må gjøre, er å samarbeide med andre land i verden, finne løsninger sammen. Og det vi må få på plass aller først, er å sikre at våre internasjonale menneskerettigheter som ble vedtatt for 70 år siden, blir ivaretatt for de mest sårbare blant oss.
Begge mine bestefedre kom etter hvert tilbake til Norge. Med seg i bagasjen hadde de med seg nye perspektiver og mange erfaringer som selvfølgelig har preget meg og min familie, men også bidratt til den fantastiske utviklingen Norge har vært gjennom det siste århundret. Dagens migranter heter ikke Martin og Mathias, men de drives av den samme kraften og ønsket om et trygt liv for seg selv og sine familier. Den drivkraften stanses verken av våre murer eller vår frykt, men deres lidelse og våre utfordringer kan reduseres gjennom bedre internasjonalt samarbeid.
