– Det er for mange prosjekter og for mange aktører i bistandsarbeidet. Civita-rapporten viser til at det eksisterer over 5000 prosjekter som mottar norsk støtte. Det er for mye, og hindrer en effektiv bruk av bistandspengene, sier leder av Internasjonal Agenda Rolf A. Vestvik.
Den tidligere kommunikasjonssjefen i Flyktninghjelpen er hyret opp av Agenda for å tenke nytt om venstresidens bistands- og utviklingspolitikk. Rapporten fra Agenda vil komme i løpet av året.
Han understreker at han er enig i mye av det som står i Civita-rapporten. Samtidig har han også funnet områder der han er uenig i vektleggingen.
– Rapporten fokuserer for lite på økonomisk ulikhet. Jeg tenker da både på ulikhetene innad i mottakerland og ulikhetene mellom land, sier Vestvik.
Politisk vilje
I dette ulikhets-perspektivet mener han også at det må stilles sterkere krav til vilje til omfordeling i de landene som mottar norsk stat-til-stat-bistand.
– Det må eksistere en reell politisk vilje til utvikling og fattigdomsbekjempelse hos regjeringene i de landene vi velger å samarbeide med. De må reelt prioritere egen befolkning, sier han.
Vestvik trekker fram president Salva Kiirs styre i Sør-Sudan som et skrekkeksempel på et regime som bruker alle ressurser på intern maktkamp heller enn å ville skape utvikling.
– Her bør kanskje norsk langsiktig bistand ikke gis i den nåværende situasjonen. Fokus bør heller rettes mot en rent humanitær innsats, inntil vi ser en faktisk endring.
Fra sak til sak
– I tilfellet Sør-Sudan står man overfor et regime som også er ansvarlig for grove menneskerettighetsbrudd under krigshandlinger. Hvordan bør Norge generelt reagere på brudd på menneskerettighetene?
– Det er vanskelig å si noe -generelt om det. Det må vurderes fra tilfelle til tilfelle og fra land til land. I mange av landene vi gir bistand til er jo enten topplederne selv eller noen andre i ledelsen ansvarlige for menneskerettighetsbrudd. Da må vi rett og slett vurdere totaliteten i politikken fra dag til dag. Etiopia er for eksempel et slikt repressivt regime som står bak menneskerettighetsbrudd, men som også får til utvikling og økonomisk utvikling. I tillegg spiller de en rolle regionalt.
Oslo-dominans?
– Ifølge Civita foretar Norge bistandspolitiske prioriteringer ut fra hjemlige politiske hensyn, mens vi er lite lydhøre overfor mot-takerne?
– Det finnes flere historiske eksempler på at bistandspolitiske prioriteringer kommer fra Oslo. Norges klima- og skogsatsing er et slikt eksempel, der initiativene og beslutningene i stor grad var norske. Mange land ønsket at Norge tok initiativ på området, men ikke nødvendigvis finansiert over bistandsbudsjettet. Den løsningen som man fant var norsk.
På andre områder, for eksempel i fredsdiplomatiet Israel-Palestina, var det åpenbart at begge sider ønsket at Norge skulle engasjere seg bistandspolitisk. At Utenriks-departementet og norske politikere lytter til bistandsindustrien er i hovedsak positivt. Det er i stor grad bistandsorganisasjonenes fortjeneste at man har fått gjennomslag for et tydelig fattigdomsfokus, sier Vestvik.