Folkemordet i Indonesia er trolig en av etterkrigstidens verste forbrytelser mot menneskeheten. Ingen vet sikkert hvor mange som ble massakrert. Det er antatt at mellom 1 og 1, 5 millioner mennesker ble drept av i løpet av noen få måneder i 1965 og 1966. Hundretusenvis satt i fengsel uten dom i årene som fulgte. Ofrene var antatte kommunister.
Bak forbrytelsen sto militæret med hjelp av sivile grupperinger. Knusningen av kommunistbevegelsen ble etterfulgt av general Suhartos terrorregime som varte helt til 1998. Regimet brukte bevisst propaganda for å spre frykt og indoktrinere befolkningen. Ifølge offisiell indonesisk historie har folkemordet aldri skjedd og det har aldri vært noen offisiell retts- eller rekonsilieringsprosess i etterkant. De skyldige blir fremdeles sett på som nasjonens redningsmenn, mens ofrene og familiene deres fremdeles er stigmatiserte.
Roro Sawita (32) er historiker og menneskerettighetsaktivist fra Indonesia som er opptatt av at sannheten om hva som skjedde for femti år siden må frem. Siden begynnelsen av 2000-tallet har hun jobbet frivillig med å samle inn vitnesbyrd fra både mordere og overlevende etter massakren. Hun har brukt mye tid på å vinne tilliten til ofrene for at de skulle våge å fortelle historiene sine. Noen våget aldri.
Dagens maktelite
– Andre steder i verden hvor det har foregått overgrep mot menneskeheten, for eksempel i Rwanda og Kambodsja, har det vært forsoningsprosesser i etterkant. Hvorfor har det ikke vært noe lignende i Indonesia?
– Kunnskapen om hendelsene for femti år siden er generelt lav og mange aner ikke at det var noen massakre. Under Suharto-regimet var det tabubelagt å snakke om voldsbølgen på sekstitallet. Hvis man ble assosiert med kommunistbevegelsen kunne man risikere å forsvinne eller å bli plaget. I tillegg var propagandamaskineriet til regimet uhyre effektivt. På skolen lærte vi regimets forfalskede versjon av historien som fortalte at kommunistene ville ødelegge nasjonen og samfunnet, og at Suharto var nasjonens far og store helt som reddet oss fra undergangen. Opposisjon ble slått hardt ned på og regimet hadde sine egne angivere. ”Selv veggene hadde ører, ” pleier folk å fortelle. Gjennom hele Suharto-tiden levde folk med frykt og paranoia. Selv om det har blitt mer åpent etter regimefallet har denne frykttilstanden fortsatt å eksistere videre i befolkningen.
– Det som gjør det ekstra komplisert er at overgriperne utgjør makteliten, også på lokalnivå. De er redde for at deres versjon av sannheten skal knuses.
Oppsøkte ofrene
– Hvordan startet arbeidet ditt med overlevende etter massakrene?
– Det startet i 2002 da jeg ble invitert med på et møte med tidligere medlemmer av kommunistpartiet i regi av en studentgruppe. Jeg var på det andre året på historiestudiet. På den tiden ante ikke noe om at det hadde vært en massiv massakre i landet. Kan du tro det! Jeg var indoktrinert av Suharto-regimets propaganda som hadde lært meg at kommunister var onde og farlig. Før møtet var jeg vettskremt for å til å treffe de ”mest grusomme skapningene i verden”, og lurte på om jeg kom til å slippe unna med livet i behold. Tvert imot viste de de seg å være helt vanlige mennesker. Jeg følte at jeg måtte vite mer om hvorfor det var total forskjell på det jeg hadde lært om kommunistene og hva disse menneskene fortalte meg. Hvorfor hadde jeg ikke hørt om dette før? Etter det fortsatte jeg å oppsøke ofre og bli kjent med dem og historiene deres.
– Hva ønsker ofrene selv?
– De behøver at staten innrømmer sannheten og renvasker dem. Ofrene vil høre at de ikke er onde, landssvikere og horer. Ikke bare for sin egen skyld, men for barna sin skyld. Faktisk er de største traumene å finne hos barna til ofrene. Barna deres opplevde å bli mobbet og stigmatisert på grunn av det skolen og samfunnet rundt fortalte dem var foreldrenes såkalte ondskap. Mange av barna til ofrene klandrer foreldrene sine og ikke staten for at de fikk livene sine ødelagt. Foreldrene som opplevde at familie og venner ble drept vet med seg selv hva som skjedde og hva som er sannheten.
Åpne sår
– Et utbredt argument er at et brudd med stillheten som har hersket rundt sannheten bare vil åpne gamle sår og skape splittelse i samfunnet. Hva svarer du til det?
– Hendelsene i 1965 er som et betent sår i det indonesiske samfunnet. For å leges må såret åpnes og renses. Det er klart det er en smertefull prosess. Men det må til. Hvis ikke vil det bare fortsette å råtne og aldri kunne bli friskt.
– Å jobbe med menneskerettighetsspørsmål i Indonesia i dag er fremdeles ikke trygt. Har du opplevd å bli truet?
– Ja, aktivister blir fremdeles truet og fengslet. Jeg har kun blitt truet indirekte – folk har fortalt meg at jeg ikke burde snakke om massakrene. Før pleide politiet og etterretningstjenesten å komme hjem til oss. Moren min var livredd og ba meg stoppe å ha med ofrene å gjøre. Det er en stund siden sist, det har blitt mer åpenhet for å snakke om folkemordet. I blant er det vanskelig å skille mellom hva som er gammel frykt og paranoia som sitter i kroppen og hva som reelt.
– Menneskeliv har veldig lav verdi i Indonesia. Folk havner i fengsel for å stjele en kylling, men ikke for å ta liv. Folk blir drept uten at det får konsekvenser for overgriperne. Så lenge menneskerettighetsbrudd tillates så kommer vi aldri til å være trygge.
Ingenting skjer
– I fjor fikk Indonesia en ny president som lovet å ta tak i gamle menneskerettighetsbrudd. Hva har den nye regjeringen gjort?
– Ingenting. Det ser ikke ut som om det kommer til å skje noe med det første heller. Det er fordi de skyldige sitter i maktposisjoner fremdeles. Hvis de innrømmer udådene sine så betyr det at de er skyldige, og ikke helter.
– Norge og Indonesia er samarbeidspartnere på mange områder. Hva kan Norge gjøre for å få Indonesiske myndigheter til å innrømme folkemordet?
– Internasjonalt press er nødvendig. Norge kan legge press på Indonesiske myndigheter. I tillegg til internt press er eksternt press avgjørende, sier Roro Sawita.