Sykepleier i felt

Navn: Emilie Bergene
Alder: 27 år
Jobb: Sykepleier i ­Leger uten grenser

Emilie Bergene er til daglig sykepleier på avdeling for hematologiske sykdommer, eller blodsykdommer, på Rikshospitalet. Hun fikk for alvor øynene opp for utviklingsarbeid da hun var utvekslingsstudent på et sykehus i Etiopia i 2009. Fem år senere reiste hun på sitt første oppdrag for Leger uten grenser.

Hun jobbet i Juba, hovedstaden i Sør-Sudan. Leger uten grenser drev sengepost og poliklinikk i en flyktningleir, og lærte også opp lokalt ansatte.

– Vi dro fra Juba klokken 6.30 hver morgen. Først til et provisorisk kontor hvor vi møtte andre tilreisende ansatte for å oppdatere oss på hva som hadde skjedd i løpet av natten, det er jo borgerkrig der. Så begynte arbeidsdagen i leiren.

Stekende hett

Sykehuset hun jobbet på var etablert i en hangar. Der var det 40 grader varmt.

– Vi måtte drikke mye. Lunsj ble det sjelden tid til. Mitt hovedansvar var at apoteket alltid hadde nok utstyr og medisiner. Etter hvert satte vi også opp en kolera­klinikk fordi det kom et utbrudd av sykdommen i leiren. Klokken 18.00 hver kveld måtte vi dra igjen, det var ikke trygt å reise når det var mørkt. Det var ofte vanskelig å dra så tidlig, man var kanskje midt i noe, men sånn var det nødt til å være.

Bergene ser ikke bort fra at hun tar et nytt oppdrag for Leger uten grenser i 2015.

– Jeg kunne ha dratt til et ebolasykehus i Guinea allerede i fjor høst, men det sa jeg nei til. Jeg følte meg ikke helt rustet til å dra ut igjen. Det ble rett og slett litt for tøft, så kort tid etter at jeg hadde kommet hjem. I tillegg må man være i karantene i en periode når man kommer hjem. Det er for å sikre at man ikke har sykdommer som kan smitte andre. Hadde jeg dratt, ville det blitt karantene hele julen, forteller hun.

Debuten

Det var som sykepleierstudent ved Høgskolen i Bergen hun fikk sitt første møte med Afrika. Hun reiste som utvekslingsstudent til et sykehus i Etiopia.

– Vi jobbet under svært dårlige forhold. Det var frustrerende å se så mye fælt, men jeg kunne ikke gjøre så mye da, jeg var bare student. Jeg har siden sett og latt meg imponere av måten Leger uten grenser jobber på, og ville gjerne være med.

Man må ha minst to års arbeidserfaring for å søke seg til Leger uten grenser. Da hun kom hjem fra utvekslingen, hadde hun ett og et halvt år igjen av studiene, deretter jobbet hun i tre år som sykepleier før hun søkte.

– I 2013 tok jeg et tre måneders kurs i tropemedisin i Frankrike. Jeg søkte meg dit med en gang jeg kom hjem fra utvekslingen. Jeg snakker flytende fransk etter å ha gått på fransk barne- og ungdomsskole i Oslo. At jeg hadde vært i Etiopia i tillegg, var nok grunnen til at de trakk meg ut av søkerbunken, sier hun.

I tillegg til søknad, måtte hun skrive motivasjonsbrev på engelsk. Så måtte søkerne gjennom både et individuelt intervju og et gruppeintervju. Begge gangene måtte hun løse en praktisk case.

Kort frist

– Det er viktig for organisasjonen å vite at man har folk som tåler å være i felt. Jeg fikk positivt svar to uker senere, sier Bergene.

Hun er glad i nye utfordringer og er blitt glad i Afrika.

– Det er utfordrende med akutte oppdrag, men det passer meg godt. Oppdrag kan vare fra noen få måneder, opp til 12 måneder. Det kan være vanskelig for arbeidsgiveren min her hjemme, for oppdragene kommer med veldig kort varsel. Men det gikk fint å få permisjon, jeg håper det går like bra neste gang også, sier hun.  

Les mer:

• Hun har søkt over 200 bistandsjobber
• Hvordan få jobb i bistand - råd fra de som ansetter

Saksbehandleren

Navn: Cindy Patricia Robles
Alder: 29 år
Jobb: Rådgiver i Norad

Cindy Patrica Robles er statsviter og saksbehandler i Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad), i avdelingen for sivilt samfunn. Her har hun ansvar for blant annet Norads avtaler med Kirkens Nødhjelp, og flere andre frivillige organisasjoner.

– Jeg jobber med tilskuddsforvaltning. Det betyr at jeg tar imot søknader fra frivillige organisasjoner, er med å bestemme hvem som skal få penger, og hvor mye. Jeg følger dem også opp økonomisk. Før jeg begynte å jobbe med økonomi og regnskap, tenkte jeg at det var utrolig kjedelig, men nå synes jeg faktisk det er ganske morsomt. Man får vite mye om en organisasjon ved å se på regnskapet og økonomistyringen. Det var litt overraskende at det var så mye økonomi i denne jobben, jeg har jo ikke utdannelse i det opprinnelig, sier Robles.

Forværelset

Før hun begynte i Norad, hadde hun mest erfaring fra privat sektor. Da hun studerte begynte hun å jobbe i forværelset til det norske energiselskapet SN Power, før hun etter hvert fikk oppgaver som var mer relevante for studiene.

– Jeg startet som vikar i SN Power, og da Agua Imara ble opprettet (deleid av SN Power) ble jeg spurt om å være med videre. Da jeg jobbet i Agua Imara jobbet jeg med administrasjon, kommunikasjon og analyse, spesielt med å skrive landnotater om potensielle investeringsland i Afrika sør for Sahara. Robles skrev masteroppgave om den politiske risikoen for investeringer i det sørlige Afrika.

Robles har også vært aktiv som frivillig: i Human Rights House Foundation, Norwegian-African Business Association og Oslo Dokumentarkino. I tillegg dro hun  på utveksling til det anerkjente universitetet Stellenbosch i Sør-Afrika. Samtidig var hun frivillig engelsk-assistent på en barneskole i et fattig område.

I tillegg til engelsk snakker Robles flytende spansk, siden begge foreldrene kommer fra Honduras i Mellom-Amerika.

Selv med en del relevant erfaring, var Robles usikker på om hun ville få jobben i Norad da hun søkte.

– Det var hundrevis av søkere og bare noen få ansettelser, så det var litt stas. Jeg trodde aldri jeg skulle få jobben, smiler hun.

De daglige oppgavene er å følge opp norske og internasjonale organisasjoner. Ansvaret for avtalene innebærer å koordinere dialogen med organisasjonene og de norske ambassadene. Hun skal også kvalitetssikre bistanden, både gjennom å sjekke regnskapene, og gå igjennom prosjektene. Det er i forbindelse med gjennomgangene at hun får mulighet til å gjøre det hun liker best med jobben; å besøke prosjektene.

Prosjektbesøk

– Det mest spennende er å reise ut der det skjer, besøke de lokale partnerne som setter i gang prosjektene og de som blir berørt av bistanden. Når man jobber som vi gjør, med sivilsamfunnsorganisasjoner, får vi jobbe med mange forskjellige temaer, som likestilling, miljø, antikorrupsjon eller styresett.

Robles har, så lenge hun kan huske, ønsket å jobbe med utviklingsspørsmål. Hun tror selv en viktig grunn var at hun var mye i Honduras i oppveksten.

– Jeg har alltid vært veldig samfunnsengasjert. Jeg ble bevisst ulikheter ved å reise til Honduras og oppleve kontrasten til Norge. Det har nok bidratt til engasjementet. Hvor tilfeldig det var, at jeg fikk så mange muligheter – fordi min far valgte å reise fra Honduras, det tenker jeg ofte på.

Rutineoppgaver

Robles legger ikke skjul på at det er mindre glamorøse sider ved jobben. Det er mange byråkratiske rutineoppgaver.

– Men jeg elsker jobben min. Det er en grunn til at jeg jobber lange dager. Vi har et utrolig godt arbeidsmiljø, og det i seg selv er en motivasjon. Og så blir jeg jo motivert når jeg ser resultater av arbeidet organisasjonene legger ned. Når du bestemmer deg for å gi støtte til noe som viser seg å være en god idé. Det er fint å kunne bidra.

Kampanjer og politikk

Navn: Torbjørn Gjefsen
Alder: 29 år
Jobb: Rådgiver i utviklingspolitisk avdeling, Kirkens Nødhjelp   

Torbjørn Gjefsen er statsviteren som tidlig engasjerte seg i KFUK/KFUM, og senere i Changemaker, Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon. Nå utformer han kampanjer og driver politisk påvirkningsarbeid for Kirkens Nødhjelp (KN).

– Akkurat nå har vi en aksjon hvor du skal ta bilde av ditt eget blikk når du ser en kort film om klima, og sende det til Erna Solberg. Jeg jobber også med å mobilisere kirker over hele landet til pilgrimsferd mot klimatoppmøtet i Paris. Mye arbeid er rettet mot kirkene, men vi jobber også opp mot resten av samfunnet. Andre arbeidsoppgaver er å utforme utspill i mediene, arrangere møter og debatter, forteller han.

På utveksling

Veien til jobben i KN har vært en kombinasjon av en master i statsvitenskap og frivillig engasjement.

– Etter videregående var jeg deltager i Fredskorpsets program «Communication for Change» med KFUK-KFUM. Så fortsatte jeg med siviltjeneste samme sted; jeg var heldig og fikk gjøre mer enn å koke kaffe. Blant annet fikk jeg ansvaret for å følge opp et lite utvekslingsprogram til Sri Lanka. Under studiene jobbet jeg frivillig for KFUK-KFUM og reiste til Sri Lanka, Palestina, Columbia og Uganda med dem. Det er viktig for meg med det frivillige engasjementet, det har vært utrolig lærerikt, sier Torbjørn.

Selv om han reiste mye som frivillig, tok han hele utdannelsen ved Universitetet i Oslo, bare avbrutt av et halvt års utveksling til det anerkjente universitetet Sciences Po i Paris. Han kan derfor litt fransk, men understreker at det bare er litt.

Feltarbeid

– Jeg gikk et ganske tradisjonelt løp på Blindern, selv om jeg også gjorde et lite feltarbeid til bacheloroppgaven, sier han.

At han tok en relativt generell utdanning var et bevisst valg for Gjefsen.

– Det var aldri «bistand eller ingenting». Bistand var absolutt en mulighet, men ikke noe mer. Jeg spissa ikke utdanninga for en spesifikk jobb. Det er jo en sårbar vei, plutselig er ikke jobben du drømmer om ledig engang, og hva gjør du da?

Mens han fremdeles gikk på masterprogrammet i statsvitenskap, ble han administrativ leder i Changemaker. Det gjorde at han brukte ett og et halvt år, og «mange helger og ferier» ekstra på masteren. Det har han ikke angret på.

Fikk vikariat

– Etter tre år i Changemaker søkte jeg et vikariat i KN, som nå har blitt etterfulgt av et halvt års engasjement. Jeg fikk høre om jobben gjennom Changemaker, men det var en åpen utlysning og mange søkere. Jeg hadde jo ikke et lass av politisk erfaring, men heldigvis er denne jobben ganske praktisk retta, med mye arrangering og koordinering, og der hadde jeg en del erfaring fra før.

Det er viktig for Gjefsen å avmystifisere jobben litt. Det er flest hverdager i Kirkens Nødhjelp også.

– Jeg er heldigvis lett motivert, og blir motivert når vi har hatt et vellykka arrangement, eller rett og slett av å gjøre en god jobb. Det nytter ikke hvis man ikke liker de mer trauste oppgavene også. Det er veldig spennende å jobbe med klimapolitikk, men også frustrerende; vi endrer jo ikke klimapolitikken fra den ene dagen til den andre. Det er langt fra alltid at det går som vi vil. Vi har jo større ambisjoner for utviklinga enn det vi ser.

Torbjørn er ennå ikke sikker på hva han skal gjøre når engasjementet går ut i september. Han håper at det fortsatt vil være muligheter i KN, og vil i hvert fall gjerne fortsette å jobbe med klima.  

Minerydderen

Navn: Bjørn Hannisdal
Alder: 30 år
Jobb: Rådgiver, avdeling for ­Humanitær nedrustning i Norsk Folkehjelp

Bjørn Hannisdal har gått befalsskolen og vært i infanteriet. Han har engasjert seg i utviklingsspørsmål gjennom Operasjon Dagsverk (OD) og Press, ungdomsorganisasjonen til Redd Barna. Nå jobber han som rådgiver i Norsk Folkehjelp på prosjekter som har med destruering av miner og klasebomber å gjøre.

– Vi jobber både med å destruere miner og klasevåpen, men også destruksjon og sikring av ammunisjonslagre. Jobben min handler om å fordele ressurser, og ellers følge opp prosjektene på alle områder. En viktig del er å lære opp nasjonale myndigheter i hvordan de skal følge opp avtalene som forbyr bruk av miner og klasebomber, sier han.

Hannisdal forteller at Norsk Folkehjelp også driver mye politisk påvirkningsarbeid for å påvirke norske og internasjonale lover på feltet.

Eventyrlysten

– Det kan nesten virke som om du har planlagt alt for å få akkurat denne jobben?

– Jeg har alltid vært eventyrlysten og opptatt av rettferdighet og utviklingsspørsmål. Lenge har jeg drømt om en jobb som denne, men oppfatta det som at det var få muligheter. Med kostnadseffektivisering og fokus på at man skal bruke mest mulig lokalt ansatte, er det ikke så mange som får være så mye ute i felt som meg. Det er jo ikke alltid bare enkelt, men det er en drøm som går i oppfyllelse.

Han har variert bakgrunn, selv om han ikke er mer enn 30.

– Etter videregående jobba jeg på hovedkontoret til Operasjon Dagsverk, og så fulltid i sentralstyret til Press i to år. Deretter tok jeg befalsskolen, og var i infanteriet i fire år, fra 2007. I tillegg har jeg ett og et halvt år med Midtøstenstudier og arabisk.

Hannisdal har jobbet med Midtøsten og Nord-Afrika inntil nylig, men har akkurat fått ansvaret for Afrikas Horn og Sør Sudan.

Store framskritt

– Vi blir bare kastet ut i det her, og det liker jeg godt. Det er så smalt og bransjespesifikt at det er lite jeg kunne gjort for å tilegne meg all kunnskapen på forhånd uansett. Det var fort gjort å komme i gang, det er ikke rakettforskning. Vi har mange utrolig dyktige teknikere og lokalt ansatte, det er stor institusjonell erfaring, og man lærer raskt i et sånt miljø.

Når dagene i drømmejobben ikke er enkle, synes han det er ekstra motiverende med alle fremskrittene som er gjort.

– For 20 år siden trodde man dette kom til å være et problem vi måtte slite med i hundrevis av år, men nå ser vi allerede en ende på det. Det er bare noen få land igjen hvor miner er et stort problem, forteller han. 

Designer verden bedre

Navn: Hafdis Hermannsdóttir
Alder: 31 år
Jobb: Tjenestedesigner i Design uten grenser 

Hafdis Hermannsdóttir har en snart fullført doktorgrad i tjenestedesign fra Universitetet i Ålborg, og har vært på utveksling til det prestisjefylte Aalto University i Finland. I januar ble hun ansatt som den første tjenestedesigneren i Design uten grenser. Nå vil hun designe helt andre måter å leve på.

– Min generasjon designere har gått fra å lage produkter, til det vi kaller «design for change». Vi vil skape forandring i verden, eller impact som vi sier. Men å jobbe med utvikling i Sør var ikke noe jeg hadde sett for meg da jeg begynte å studere design, forteller Hermannsdóttir.

Brukerdialog

Tjenestedesign handler om å utvikle nye tjenester, eller forbedre bruker­opplevelsen av allerede eksisterende tjenester.

– Mitt første prosjekt er for Bank of Uganda. Jeg skal videreutvikle et eksisterende brettspill for å skape såkalt financial literacy, altså kunnskap om hvordan investering og finansinstitusjoner fungerer. Spillet skal lære opp folk som har lyst til å starte en liten bedrift. Hvordan kan du produserer produktet ditt på en måte som gjør at kundene har råd, og at du samtidig tjener penger på det? forklarer hun.

Dette blir hennes første reise til et utviklingsland i jobbsammenheng. Eneste tidligere erfaring er som turist i Guatemala og Cuba. Hun ser for seg at det blir tre-fire turer i året i forbindelse med prosjektene.

På vent

Da Hermannsdóttir fikk muligheten til å begynne i Design uten grenser, valgte hun å sette doktorgraden på vent.

– Det var over 200 søkere på stillingen. Jeg tror jeg fikk den fordi jeg har tjenestedesign som fagfelt, det er ikke så mange som har det, for det er en ganske ny designdisiplin. Jeg liker at det er motiverte folk her, høyt tempo og flat struktur: Vi samarbeider hele tiden på tvers av fagområdene her i organisasjonen.

I tillegg til ulike fagfelt, er det også et mangfold av nasjonaliteter å forholde seg til som ansatt i Design uten grenser. Fordi én av designerne er ugandisk, prater de utelukkende engelsk på kontoret. Hun må også kommunisere på engelsk med prosjektpartnerne. At Design uten grenser har spesialisert seg på utvikling i Sør, er Hermannsdóttir glad for av både faglige og personlige grunner.

Motiverende

– Det er utrolig motiverende å jobbe med mer grunnleggende behov. Da kan jeg se at design brukes til noe viktig, ikke bare å pynte litt her og der for å forbedre en opplevelse, men virkelig gjøre en forskjell.

Hun ser fram til å reise ut, og gleder seg til å se hvordan folk i utviklingsland selv finner designmessige løsninger på problemer i hverdagen.