Vi er i byen Kilinochi. Det kryr av soldater. De er over alt, på alle gatehjørner, i alle veikryss, de kommer syklende i små grupper langs veiene med geværene hengende skjødesløst over ryggen.
– Ikke ta bilde, advarer sjåføren, da havner vi i trøbbel.
Frykten hviler som en klam hånd over det nordlige Sri Lanka nesten seks år etter at den singalesiske regjeringshæren satte inn nådestøtet mot opprørsgruppen De tamilske tigrene (LTTE). Det skjedde våren 2009, etter nesten tretti års borgerkrig.
Vi er på gjennomreise i de tamilske områdene nord og øst på den paradisiske øya med den blodige historien. Hvordan har det gått med tamilene etter krigen?
Foran en katolsk kirke står en prest og ser på det singalesiske buddhist-tempelet som er i ferd med å reise seg på den andre siden av veien.
– De prøver å knuse vår identitet, sier fader James og rister trist på hodet.
– Ting er verre nå enn det var under krigen. Da hadde vi i alle fall følelsen av at vi kjempet for noe. Nå har vi ikke engang håp, sier han.
Hæren er sjefen
Vi kjører over vidstrakte sletter der lysegrønne risplanter igjen skinner i sola. Veiene er nyasfalterte og brede, og nylig ble jernbanen mellom hovedstaden Colombo og Jaffna i nord gjenåpnet. Tidligere president Mahinda Rajapaksa, som til alles overraskelse tapte valget i januar, mente at store, synlige infrastrukturprosjekter ville gi utvikling i nord. Men i landsbyene vi passerer, står sønderskutte hus fortsatt som levende minner over krigen.
– De bygger veier, bruer og jernbane uten å spørre, og de setter opp buddhastatuer over alt. Det er et forsøk på å kolonisere oss, sier en tamilsk lokalpolitiker i Trincomalee. Mens tamiler flest er hinduer, er singaleserne stort sett buddhister. Mange tamilske landsbyer har blitt overtatt av singalesere, hevder han.
Søster Maria
– Vi har fått fred. Men det er ingen forsoning, sier han.
Med jevne mellomrom passerer vi digre militærkomplekser. Hæren har ekspropriert store områder til de om lag 300 000 soldatene som er utplassert i nord for å vokte over den tamilske befolkningen. Det må til for å hindre at LTTE bygger seg opp igjen, hevder myndighetene.
– Hæren er sjefen her nå. Folk blir konstant overvåket. De er redde for soldatene, alle vet om noen som har blitt truet og trakassert, eller har forsvunnet, sier søster Maria. Den eldre nonnen bestyrer et hjem for jenter som har mistet foreldrene sine i krigen. Nå har hun 65 jenter under sin kappe.
– Vi kunne gjerne hatt det tidobbelte. Det er så mange foreldreløse barn, sukker Maria.
Kirkegården
Selv over de døde vokter hæren.
På kirkegården i Vavuniya står gravene tett, mange av dem prydet med bilder av unge menn som døde i de siste årene av krigen. En soldat vokter inngangen.
– Vi får ikke komme inn, forteller en nonne vi møter. Hæren har stengt både denne og flere andre kirkegårder, forteller hun.
Bare i Vavuniya finnes det 16 000 enker, forteller Priya. Hun er fra en lokal kvinneorganisasjon.
– De fleste enkene har ingenting å leve av. De får ingen støtte. Mange vet ikke engang om mannen deres er død eller levende. Men nesten ingen tør si noe eller kritisere myndighetene. Vi er redde, vi må holde alt inni oss. Vi har ingen frihet, sier Priya.
Under et tre i Kilinochi har en gruppe landsbyboere i hemmelighet møtt fram for å fortelle om familiemedlemmer som forsvant sporløst i krigens siste fase. I hendene knuger de rundt plastposer med bilder av barn og ektefeller og papirene som dokumenterer at de er meldt savnet hos politiet, FN, Røde Kors – alle steder det kan tenkes å være hjelp å få.
Hittil har de ikke fått noen hjelp som har ledet fram til svar.
Tårer
– Sønnen min tråkket på en mine. Jeg brakte ham til soldatene for at de skulle ta ham med til sykehuset. Men siden har ingen sett ham, sier en eldre kvinne og gråter ukontrollert. Sønnen var hennes eneste.
– Jeg vet ikke om datteren min er død eller om hun lever. Før jeg får vite, har jeg ikke noe liv, forteller en mann.
Datteren på 16 var hans øyesten. Hun ble tvangsrekruttert av LTTE, men overga seg til hæren. Etter det finnes det ingen spor etter henne.
Hentet til avhør
Overalt møter vi den samme historien: mødre og fedre som ikke vet om barna deres kom fra krigen med livet i behold, kvinner med ektemenn som er borte, barn uten foreldre. I Trincomalee møter jeg en mor som mistet tre av sønnene sine. De ble hentet inn til avhør av sivilkledd politi i 2007 og 2008; siden har ingen sett dem.
– Skriv om oss, så verden ikke glemmer oss, sier kvinnen.
Mens hun sier dette, gråter hun og klemmer hardt rundt armen min.
Offisielt er over 15 100 meldt savnet etter det siste slaget i 2009. Men det reelle tallet er trolig mye høyere.
– Mange er redde for å melde ifra, sier Brito Fernando fra menneskerettighetsgruppa Reform.
– Å snakke om forsvinninger er blitt tabu. De som krever rettferdighet, blir ansett som forrædere, sier han.
«Utidig»
I 2012 fastslo FNs menneskerettighetsråd at det finnes troverdige opplysninger om at det ble begått krigsforbrytelser i krigens sluttfase, men at Sri Lankas myndigheter ikke har gjort nok for å granske anklagene.
I mars 2014 besluttet rådet å gjennomføre sin egen, uavhengige gransking. En rapport skal være ferdig i mars 2015.
Til nå har imidlertid Sri Lanka nektet å samarbeide med FN. Parlamentet har uttalt at FN-granskningen er et brudd på Sri Lankas suverenitet og en utidig innblanding i landets indre anliggender. I fjor høst ble FNs granskningsteam nektet visum, og i november innførte myndighetene reiserestriksjoner til nordområdene for å hindre granskerne i å ta seg inn som turister.
Skal granske
Det er foreløpig uklart om Sri Lankas nye president Maithripala Sirisena, som har lovet å få slutt på volden og forsvinningene, vil gi FN friere leide. Men Sirisena har allerede garantert at verken forgjengeren Rajapaksa eller offiserer i hæren vil bli stilt til ansvar for eventuelle krigsforbrytelser.
I 2013 oppnevnte daværende president Rajapaksa i stedet en nasjonal kommisjon som skal granske forsvinningene og sile ut saker som bør etterforskes nærmere.
Kommisjonen har brukt ett år på å gå igjennom en tidel av savnet-meldingene. Det er langt igjen.
– I slike saker er det viktig ikke å ha hastverk. Dersom noen ikke får fortelle sin historie, vil det slå tilbake på oss. Det ville være å nekte folk rettferdighet, sier den pensjonerte dommeren Maxwell Parakrama Paranagama, som er håndplukket til å lede kommisjonen.
En positiv side ved tiltaket er at folk er blitt mer villige til å akseptere at deres kjære er døde etter å ha snakket med kommisjonen, påpeker han. Det betyr at saken kan avsluttes.
Søster Maria forteller om et møte kommisjonen nylig holdt i Mullaitivittu om forsvinningene.
– De som deltok, ble trakassert av soldatene etterpå, sier hun.
Fader Francis
En av prestene i hennes egen kirke, fader Francis, er blant dem som forsvant sporløst i 2009. Han var på vei over grensa til sør da han skal ha støtt på en gruppe LTTE-krigere som ville overgi seg til regjeringshæren.
– De ba ham om hjelp til å oversette. Det gjorde han, og både han og LTTE-soldatene ble ført bort til en buss for å bli avhørt. Siden har ingen sett dem, sier søster Maria.
Overgrep
Ifølge Amnesty International har myndighetene på Sri Lanka de siste årene trappet opp overgrepene mot opposisjonelle. Regimet i Colombo driver massiv forfølgelse av kritiske røster, særlig tamiler. Omfanget har nådd alarmerende høyder, slår Amnesty fast.
– Hver måned har det vært 20-30 hendelser der journalister, advokater, fagforeningsfolk og aktivister blir truet og trakassert. Folk blir arrestert og fengslet dersom de kritiserer myndighetene, sier Sri Lankas kanskje mest kjente menneskerettsforkjemper, Ruki Fernando fra organisasjonen Inform.
– Mange blir sittende i fengsel i lang tid. Noen blir også torturert, sier han.
Desperate velgere
Han har liten tro på at mye vil bli endret under den nye presidenten Sirisena.
– Den tidligere oppførselen til presidenten og hans allierte, som har vært svært nasjonalistisk og fiendtlig innstilt overfor minoritetene, gir ikke tamilene og muslimene mye håp, sier han.
– Men de var desperate etter å bli kvitt Rajapaksa, derfor stemte de på Sirisena.
Bistandsaktuelt har snakket med diplomater, advokater og menneskerettighetsforkjempere som alle sier det samme: Forsvinningene, straffefriheten og mangelen på forsoning risikerer å gi næring til det ulmende raseriet i nord.
– Det kan føre til en ny krig, mener Ruki Fernando.
I skyggen av paradiset
Til havnebyen Trincomalee på østkysten har turiststrømmen så smått begynt å sildre tilbake. Andre steder går det enda raskere. Sri Lanka er i dag i full fart på vei oppover listene over verdens hotteste turiststeder.
Det var her den siste runden av borgerkrigen startet i 2006. Fredsavtalen som Norges daværende utviklingsminister Erik Solheim (SV) hadde meklet fram, ble skrotet med president Rajapaksas valgseier året før.
I Nilaveli nord for Trincomalee ligger nye, blankpolerte hotellanlegg på rad og rekke, med strender som strekker seg milevis i hver retning.
For 21 år siden vandret jeg langs disse strendene. Det var en grytidlig morgen våren 1993, men dagen var allerede i full gang i fiskerlandsbyen like ved hotellet. Fiskerne sto i rekker og dro opp lange fiskegarn fra sjøen. De sang. Kvinner og barn svermet omkring og plukket fisk ut av garna og sorterte dem i digre kurver.
Synge?
En morgen går jeg til den samme landsbyen for å se om fiskerne er der ennå. Det er de. Men ingen kvinner og barn. Og ingen sang.
– Nei, synge? sier en eldre fisker. Den tannløse mannen rister sørgmodig på hodet.
– Det har vi sluttet med, sier han.