I et intervju med Bistandsaktuelt advarte Redd Barna norske myndigheter mot å kanaliserere midler til utdanning i sårbare stater gjennom «de tungrodde FN-systemene».
Utenriksdepartementet har varslet en spissing av bistanden for å forebygge terrorisme, krig og flyktningstrømmer - og at utdanning vil være et av verktøyene for dette.
Nora Ingdal, organisasjonens utdanningssjef påpekte overfor Bistandsaktuelt at FN er et lite effektivt system for å nå de barna som fortsatt ikke får et skoletilbud i verden i dag.
– FN er den beste kanalen
Nå reagerer Generalsekretær i Unicef Norge Bernt Apeland på Ingdals uttalelser.
– Det kan hun få lov til å mene. Men det er måloppnåelse som blir viktig, at pengene og bistanden faktisk når frem til barna, sier Apeland som akkurat har vært i Syria blant annet for å se på FN-organisasjonens utdanningsarbeid i det konfliktherjede landet.
Han mener FN-systemet er den soleklart beste kanalen for å få opp utdanningsinstitusjoner for Syrias hardt prøvede barn.
– Og ser vi på utdanningsinnsatsen overfor flyktningene i Libanon jobber Unicef nå i økende grad med myndighetene. Både omfanget og langvarigheten av krisen, krever at vi i størst mulig grad finner løsninger innenfor eksisterende skolesystem. Det er mest bærekraftig og det kommer samtidig marginaliserte libanesiske barn til gode, noe som er viktig for å redusere spenning i lokalsamfunnene, sier Apeland.
– Organisasjoner som Redd Barna har en svært viktig rolle å spille og er viktige partnere i kampen for å sikre hvert barn utdanning, men denne type overgripende løsninger er FN-systemet best posisjonert til å gjennomføre.
– Betyr det at du mener at organisasjonene kan gjøre en viktig jobb i et litt mer kortsiktig perspektiv, mens Unicef er den viktigste aktøren for å få på plass varige utdanningssystemer?
– Ja. Det mener jeg. Først og fremst fordi FN-organisasjonene er regjeringenes eget verktøy. Det gir en helt annen tilgang til og tillit hos myndighetene når endringer skal gjennomføres. Videre besitter FN-systemet i kraft av sin størrelse, en kapasitet og kompetanse som ikke-statlige organisasjonene ikke har i samme grad. Organisasjoner er ofte tjenesteleverandører, mens FN-organisajonene i større grad jobber med bygge videre på et lands egne systemer.
– Flest befinner seg inne i Syria
Bernt Apeland har akkurat kommet hjem fra Syria. Der besøkte Unicef Norges generalsekretær blant annet de sønderskutte byene Aleppo og Homs. Han forteller at han møtte barn som ikke har hatt et skoletilbud de siste fem årene - som nå i stedet arbeider.
– De må ofte arbeide om natta, fordi barnearbeid er forbudt ved lov i Syria. Med en kvart av alle skoler skadet eller ødelagt, er det derfor nå ekstremt viktig at vi får opp et fungerende skolesystem igjen.
Apeland forteller at Unicef nå setter opp prefabrikerte skoler, sørger for vann og sikkerhet, og tilbyr «forsert læring» der barn som har mistet skolegang kan ta pensum på halv tid.
– Den største flyktningstrømmen fra krigen i Syria, befinner seg inne i Syria. Det er alt for lite fokus på barna som nå har levd inne i dette helvetet i mer enn fem år, og vi kan ikke glemme dem. Det er barna som er igjen i det sønderskutte landet som har de største behovene akkurat nå.
Tross enorme ødeleggelser og ufattelige humanitære utfordringer forteller Apeland glimt av håp:
– Disse barna er sårbare og motløse, men samtidig er de, på et eller annet merkverdig vis, fylt av håp. Det å få lov til å være barn eller ungdom i en krigssituasjon, kommer ganske langt ned på behovsstigen, men er utrolig viktig.
– En årvåken, avventende stemning
På generalsekretærens reise gjennom regjeringskontrollerte områder nordover fra Damaskus, gjennom Homs og til Aleppo så han landsby etter landsby som var forlatt.
– Det var så stille. Og de stedene det er mennesker, var det tilsynelatende normalt byliv med markeder, handel, og lek i gataer, men med en årvåken, avventende stemning, forteller Apeland.
– Men lyden av artilleri var aldri langt unna. Det verste var å komme hjem til familier på flukt som nå bor i nedlagte fabrikklokaler eller uferdige boligbygg som fremstår som åpne betongsår og som i svært liten grad gir beskyttelse.
Apeland påpeker at barn, som her i Homs, som utsettes for vold, konflikt og forsømmelse – blir preget for livet.
– For Unicef er det derfor viktig å gi positive tilbud, slik at disse ungdommene er rustet til å ta godt vare på seg selv og freden når den én dag kommer. I tillegg til skole tilbyr vi derfor både barne- og ungdomsklubber der barn kan være barn og ungdom ungdom, sier Apeland.
– Må kunne bidra til gjennoppbyggingen
– Regjeringen ønsker å dreie mer av bistanden mot sårbare stater, blant annet for å bidra til å dempe konflikt, hindre ekstremisme og migrasjon. Utdanning trekkes frem som en viktig bestanddel. Hva tenker du om det?
– Det er veldig bra, for mange av de som i dag ikke går på skole, bor i såkalte sårbare stater. Det er essensielt at også de barna som vokser opp i krig og konflikt, får positive impulser. Ikke minst at de får sin rettmessige skolegang, men også at de settes i stand til å bidra til å gjenoppbygge hjemlandet når konflikten én dag tar slutt.
– Men kan utdanningsbistand bidra til å dempe konflikt, hindre ekstremisme og migrasjon?
– Alene tror jeg ikke utdanningsbistand kan det. Den politiske begrunnelsen får politikerne ta seg av, men det som er viktig for oss, er at utdanning er en rettighet for hvert eneste barn, uansett hvor det måtte bli født i verden. Jeg tror utdanning over tid, bidrar til fredeligere samfunn.
– Norge bør bruke bistanden der det er størst behov, og det er i disse sårbare statene behovene er størst. Satsing på utdanning er ett av de viktige områdene for å nå FNs bærekraftsmål.
Fikk knallhard kritikk
Unicef fikk knallhard kritikk i en evaluering i fjor høst. Evalueringen viste at resultatene var svake og ofte ikke dokumentert. Rapporten omtalte FN-organisasjonens utforming og rapportering av prosjekter for «generelt utilfredsstillende». Konsulentene bak evalueringen mente også det er vanskelig å se om aktiviteter fører til resultater.
Bernt Apeland forteller at Unicef hadde innsigelser mot metodebruken i evalueringen, men at evaluerernes innspill allerede har fått konsekvenser for hvordan Unicef innretter sine prosjekter:
– Vi fikk faktisk også ros for å jobbe godt med inkludering av marginaliserte grupper som jenter og barn med nedsatt funksjonsevne i skolen. Men det er ikke noe tvil om at utdanningsbistand er krevende, og at det er viktig at vi kikkes i kortene slik at vi kan bli bedre. Vi tar alle evalueringsrapporter som god læring, og slik skal vi også bruke denne rapporten, som allerede har fått konsekvenser for vårt arbeid.
– Vi har forsterket våre egne rapporteringskrav, gjennomført opplæringsprogrammer i dokumentasjon og ansatt en viseadministerende direktør som kun har fokus på Field Results og programarbeid. I etterkant av denne analysen sluttet vi oss dessuten til Aid Transparency Index hvor det er svært gledelig å se at vi i år kommer ut på 3. plass, sier Apeland.
– Trenger institusjoner
– Redd Barnas uttalelse kom som et innspill til regjeringen som akkurat nå utarbeider med en strategi for dreining av bistanden mot sårbare stater. Hva er ditt råd til regjeringen?
– Her er det ikke noe enten eller. Her er det viktig at både sivilsamfunn og FN-organisasjoner brukes både som rådgivere og kanaler. Bygging av solide institusjoner er avgjørende for å bidra til å løfte stater ut av sårbarhet og da er det naturlig at FN-systemet spiller en viktig rolle.
– Men har ikke Ingdal litt rett: Er ikke FN-systemet tungrodd?
– Det er først og fremst et kjempestort system, så det spørs i hvilket perspektiv man ser det. I noen sammenhenger blir det litt tungrodd, fordi det er så stort, samtidig kommer vi, Unicef, ofte godt ut på målinger av effektivitet. Det er fordi vi ofte implementerer gjennom eksisterende systemer og samarbeider med myndighetene. Og skal man bidra til varige endringer, er det den eneste veien å gå.
– Ikke-statlige organisasjoner er viktige partnere i dette arbeidet. Redd Barna og andre gjør en kjempejobb når det gjelder utdanning, men man kan ikke bygge et lands utdanning på deres arbeid, du må bygge et lands utdannings-system på myndighetenes egnes strukturer. Da blir FN den viktigste aktøren til å hjelpe dem i stand med det, sier Apeland.
