To millioner mennesker har forlatt hjemmene sine i Somalia og vel fem millioner palestinere er fortsatt er på flukt. Men øverst på Flyktninghjelpens dystre liste over neglisjerte fluktkriser «troner» Den sentralafrikanske republikk:
«I årevis har det internasjonale samfunnet fullstendig neglisjert sivilbefolkningen. Hjelpearbeidet har konstant manglet finansiering, og i 2016 ble bare 38 prosent av de nødvendige midlene dekket», heter det i hjelpeorganisasjonens ferske oversikt over de ti mest neglisjerte fluktkrisene i verden nå. Ti prekære kriser der mennesker «har måttet forlate hjemstedet på grunn av krig og forfølgelse», der befolkningen ikke har mulighet til å få dekket sine mest grunnleggende behov:
1: Den sentralafrikanske republikk (885 317 mennesker på flukt)
2: DR Kongo (2 766 074 mennesker på flukt)
3: Sudan (3 938 986 mennesker på flukt)
4: Sør-Sudan (2 708 172 mennesker på flukt)
5: Nigeria (2 136 294 mennesker på flukt)
6: Jemen (1 989 657 mennesker på flukt)
7: Palestina (ca. Fem millioner mennesker på flukt)
8: Ukraina (1 976 428 mennesker på flukt)
9: Myanmar (1 095 104 mennesker på flukt)
10: Somalia (2 204 757 mennesker på flukt)
– Frykter historien gjentas
– Den sentralafrikanske republikk er nå brennmerket av for lite og for sein støtte fra det internasjonale samfunnet. Om slike stater i en syklisk voldskrise ikke får hjelp, vil det før eller siden føre til kronisk krise. Er det noe Afrika ikke trenger er det nye langvarige kriser. En kollaps betyr ikke bare en forferdelig nød for menneskene som bor der, men også at det påvirker situasjonen langt utenfor landets grenser, sier seniorrådgiver i Flyktninghjelpen Richard Skretteberg.
I landet som topper Flyktninghjelpens liste har nesten halvparten av befolkningen ikke tilgang på nok mat og spiser kun ett måltid om dagen, ifølge FN. Kun én av tre sentralafrikanere har tilgang på rent vann. For tredje året på rad ligger landet nederst – som nummer 188 av 188 land – på FNs humanitære indeks som måler levealder, utdanningsnivå og inntekt i befolkningen.
– Om det internasjonale samfunnet ikke tar tak i slike situasjoner, frykter jeg vi gjentar historien. At vi om ti, tyve år snakker om Den sentralafrikanske republikk som vi snakker om DR Kongo eller Somalia i dag. Men vi kan klare å hindre at det skjer, og vi håper denne lista skal bidra til det.
Skretteberg mener krisene i de ti landene ikke får nok oppmerksomhet.
– Selv om alle flyktninger er ofre, viser lista at noen sitter lengre ned ved bordet enn andre. At det er store forskjeller. Med dette initiativet ønsker vi å fortelle at disse krisene er neglisjerte og at det på mange måter er en bevisst handling fra det internasjonale samfunnet. For det er jo ikke slik at vi ikke har kunnskap om dem.
– Nært og politisk hot
Jemen er av FN-systemet betegnet som en humanitær katastrofe. 19 millioner mennesker, eller 70 prosent av befolkningen, er avhengige av nødhjelp. Likevel har landet i årevis fått liten oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet.
Den 14 år lange konflikten i Darfur i Sudan var i en periode høyt oppe på den politiske dagsorden og i medienes søkelys. Flyktninghjelpen mener konflikten de siste årene har fått svært liten oppmerksomhet til tross for at 3 millioner av de til sammen 4,8 millioner menneskene som er avhengig av humanitær hjelp i Sudan befinner seg nettopp i Darfur.
Noe av det samme bildet tegner seg rundt den tyve år gamle konflikten i DR Kongo. Flyktninghjelpen mener én konsekvens av manglende oppmerksomhet er at humanitære organisasjoner mottar færre midler fra givere til sitt hjelpearbeid.
I 2016 manglet for eksempel 40 prosent av finansieringen til hjelpearbeid i landet der 7,3 millioner kongolesere – ti prosent befolkningen – har behov for humanitær hjelp. Skretteberg sier media ofte henter fram det som er politisk hot og at et nærhetsprinsipp ofte er viktig for om en sak eller problemstilling løftes fram.
– Det har vi sett med alle flyktningene som har kommet til Europa. En krise som har fått enorm oppmerksomhet, men som i omfang ikke kan sammenlignes med antallet mennesker på flukt i Afrika. Selv om situasjonen i Midtøsten er prekær, er det ingen tvil om at Afrika trenger denne oppmerksomheten nå, sier Skretteberg.
- Les også: Når terror rammer de fattigste
– De fem første landene på lista er i Afrika. De er blant verdens fattigste, med svake regjeringer og med høy korrupsjon. Dette bereder igjen grunnen for terror og organisert kriminalitet, og gjør det essensielt å få et utviklingsfokus. Ting må henge sammen, først humanitær hjelp, så en helhetlig strategi. Og uten politisk vilje blir dette en umulig oppgave å håndtere.
– Rangerer ikke lidelse
– Men kan man egentlig rangere menneskelig lidelse?
– Vi rangerer ikke lidelsen, vi rangerer ressursene som er satt inn for å hindre den, parerer seniorrådgiveren som sammen med kolleger i Flyktninghjelpen hadde rundt tredve land på blokka da arbeidet med å finne de 10 mest neglisjerte fluktkrisene begynte. Organisasjonen har analysert alle land som har mer enn 100 000 mennesker på flukt, og listen er basert på noen utvalgte kriterier:
- Politisk vilje: Dette inkluderer mangel på politisk vilje blant væpnede aktører til å beskytte sivile og gå inn i fredsforhandlinger, men også internasjonale aktørers manglende vilje eller mulighet til å søke politiske løsninger. «Pågående fredsforhandlinger eller annen positiv utvikling i retning av en politisk løsning er her brukt som indikatorer for politisk vilje, mens mangelen på slike prosesser, og en forverring av situasjonen for sivilbefolkningen, indikerer det motsatte».
- Media: «Medieoppmerksomheten rundt en krise er sjelden proporsjonal med størrelsen på krisen, for mange andre faktorer avgjør om en krise kommer i medienes søkelys. Og selv om en konflikt når nyhets- mediene, overskygges ofte situasjonen for sivilbefolkningen av rapporter om krigsstrategier, politiske allianser og kamper mellom de væpnede partene». Flyktninghjelpen har fått hjelp av firmaet Meltwater til å måle medieoppmerksomheten rundt en konflikt. Medierekkevidden for engelskspråklige artikler om fluktkrisene i 2016 er deretter delt på antallet fordrevne, for å se medieoppmerksomheten i sammenheng med krisens omfang.
- Økonomisk støtte: «Nødhjelp skal gis basert på behov, og kun det. Likevel blir enkeltes behov bedre dekket enn andres». Hvert år setter FN og humanitære partnere sammen en appell om finansiering for å dekke de mest prekære behovene. Hvor stor andel av appellen som blir finansiert varierer fra krise til krise. «Prosentandelen av appellene som ble finansiert i 2016 er brukt som indikator for mangel på økonomisk støtte. Det bør likevel understrekes at det virkelige bildet sannsynligvis er enda skjevere, ettersom det er en tendens til at det blir bedt om mindre penger til nødhjelp der man vet at det er nærmest umulig å få inn nok penger til å dekke de reelle behovene».
Skretteberg forteller at økonomisk støtte og medieoppmerksomhet er relativt enkelt å måle, men når det kommer til politisk vilje blir dette straks mer komplisert.
– Nesten en umulig oppgave. Men disse tre komponentene henger ofte sammen.
– De fleste av disse krisene er menneskeskapte. Kunne man hjulpet fler ved å «fjerne elementer» som skaper konflikter og sender mennesker på flukt?
– Jeg er nok litt redd for at de grunnleggende problemene vil fortsette i mange av disse landene om man bytter ut en diktator med en annen. Det er de underliggende problemene man må ta tak i. Derfor er det viktig med analyser av hvert land. Palestina står også på årets liste. Palestinerne har fått mye medieoppmerksomhet og humanitær hjelp gjennom flere tiår. Men det er først og fremst en politisk neglisjert krise, der bistanden muligens har vært et substitutt for palestinernes egentlige ønske. Nemlig rettigheter og et eget land.
– Jeg skjønner konseptet er «ti fluktkriser», men hvilke land er ikke med på lista?
– Vest-Sahara er en fastlåst konflikt som ikke er med. En annen underrapportert krise er de nord-koreanske flyktningene i Kina. Der er tallene usikre, men begge disse gruppene beskrives i vårt flyktningregnskap som snart presenteres.
– Hvorfor er ikke Syria og Irak med?
– Det er vel få, om noen land i krise, som har fått mer oppmerksomhet de siste årene. Vi opplever at bevisstheten om situasjonen for mennesker på flukt i og fra Syria og Irak er til stede både blant folk og giverland.
– Suksesshistoriene?
Skretteberg håper norske myndigheter og politikere skal bruke listen til å handle.
– Vi presenterer denne fordi vi mener at norske myndigheter bør rette sin innsats mot disse landene. Landet som ligger øverst - et av verdens mest ødelagte land - fikk bare 38 prosent av den humanitære bistanden som trengs i fjor. Dét er skamfullt av det internasjonale samfunnet.
– Fluktsituasjonen i verden er overveldende. Vi mennesker har et «psykisk immunforsvar» som beskytter oss mot det vi ikke orker å ta innover oss. Kan en slik liste gjøre oss litt maktesløse?
– Jeg håper dette skaper engasjement og ikke apati. Det kan kanskje virke som om flyktningstrømmen i verden er en dyp, dyp fjord – med stillestående vann. Det er den ikke. Det er en elv, med en stri strøm, der vannet skiftes ut hele tiden. Dette er ikke en statisk situasjon.
– Ta Elfenbenskysten. For noen år siden var det et land i dyp krise, med hundretusener på flukt. Nå er det på mange måter et land som er tilbake på føttene, der det nylig ble gjennomført valg. Ser vi på Afrika og sammenligner med noen år tilbake, ser vi at flere land nå er borte fra «flyktningkartet». Dette handler mye om hvordan både media og vi organisasjoner forteller historier. Alle kan helt sikkert bli flinkere til å formidle suksesshistoriene.
- Les også: Humanitære systemer broke eller broken
