Den pågående debatten om evalueringsfunksjonens plass i et omorganisert Norad reiser spørsmålet om tiden er inne for å tenke nytt om hvordan uavhengig evaluering av norsk bistand nå bør organiseres. Den foreslåtte endringen av rammebetingelsene kan indikere at forholdene ikke lenger ligger til rette for at ansvaret bør ligge internt i bistandsforvaltningen.
Mange stusser over at bistandsforvaltningens evalueringsvirksomhet nå er gjenstand for debatt. Dette er tross alt en virksomhet som har holdt på i mange tiår, som har fått rosende omtale av både OECD og DFØ og som er et av få virkemidler for å etterprøve om gjennomføringen av bistanden når målene. Den tydelige rollen har ofte har vært trukket fram som eksempel til etterfølgelse for andre deler av statsforvaltningen. Evalueringsinstruksen og måten evalueringsvirksomheten har vært organisert på har vært viktige rammebetingelser for å opprettholde uavhengighet og troverdighet. Det er i tråd med den rådende internasjonale oppfatning at en sterk institusjonalisering er en forutsetning for å opprettholde kvalitet over tid. Den forslåtte endringen ligger an til å svekke disse rammebetingelsene.
Tiden moden for å tenke nytt om evaluering av bistandTiden moden for å tenke nytt om evaluering av bistand Foto: Cox
I de 30 år jeg har vært i denne bransjen har det på ingen måte vært uvanlig å oppleve at evalueringsvirksomhet møtes med debatt, motstand og ønsker om endringer, særlig i forbindelse med omorganiseringer og lederskifter.
Noe av grunnen ligger i at evalueringsfunksjonens formål er å reise kritiske spørsmål fra et uavhengig perspektiv. Det fører ofte til at svakheter og mangler synliggjøres og alternative måter å gjøre tingene på foreslås. Erfaringene er at evaluering oppleves som nyttig og nødvendig i noen sammenhenger, mens evaluering i andre sammenhenger møtes med skepsis. Organisasjoner som er opptatt av å undersøke hvordan de best kan løse sine oppgaver, som er åpne i forhold til omgivelsene og som preges av refleksjon og selvinnsikt, har interesse og mottakelighet for evalueringer. Organisasjoner som preges av en toppstyrt ledelse- og organisasjonskultur og som er lukket og lite mottakelig for motforestillinger, ønsker seg evalueringer som kan tjene som virkemiddel for dokumentasjon av det man får til. Kritiske evalueringer er i disse sammenhengene naturlig nok lite velkomne og kan oppleves som ubehagelige og forstyrrende.
Kanskje skaper Norads nye rolle et annet klima for evaluering enn tidligere. Nå er Norads hovedoppgave å forvalte halve bistandsbudsjettet, nesten 20 milliarder kroner. Det kan synes som en umulig oppgave å både dokumentere vellykket forvaltning og å huse en evalueringsfunksjon som reiser kritiske spørsmål til denne forvaltningen. Det er mye som tyder på at tiden er moden for å tenke nytt om hvordan den uavhengige evalueringen av bistanden skal organiseres.
Et uavhengig organ utenfor UD, KLD og Norad, med tilstrekkelig kapasitet, kompetanse og mandat til å evaluere gjennomføringen av utviklingspolitikken kan være et viktig bidrag for å sikre en bedre bruk av bistandsmidlene og en mer åpen debatt om innretningen av bistanden. Kritisk gjennomtenkning av bistandssamarbeidets innretning og gjennomføring synes å være særdeles viktig nå.
Både Sverige og England har organer utenfor bistandsforvaltningen som har ansvar for uavhengig evalueringer. Erfaringene derfra er ikke entydig positive, men de kan gi inspirasjon til å finne en løsning som kan fungere i den norske sammenhengen. Kanskje bør Stortinget ta initiativ til å utrede dette. En slik utredning bør muligens også vurdere om evaluering av andre deler av Norges internasjonale arbeid bør inkluderes, for eksempel innenfor utenrikspolitikk og klimapolitikk, der det også kan være nyttig å få et uavhengig perspektiv på det arbeidet som foregår.