Å gi er makt, og den som sitter med sjekkheftet har retten til å styre pengestrømmen. Slik har det i alle fall vært innenfor bistandsarbeid. Maktrelasjonene mellom giver og mottager har mye å si for hva resultatet av bistanden blir.
Idrett for alle
Førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde, Solveig Straume disputerte ved Norges Idrettshøgskole høsten 2013. Tittelen på doktorgraden hun forsvarte er “Sport for All” in new settings: a study of the Norwegian Confederation of Sports' Sport for All projects in Tanzania in the 1980s and Zimbabwe in the 1990s. Norges Idrettsforbunds (NIF) sitt slagord er ”idrett for alle”, og intensjonene med bistandsarbeidet på åtti- og nittitallet i Afrika var gode. Man skulle nå alle, kvinner, barn, unge og funksjonshemmede. Målet var at breddeidrett slik den hadde utviklet seg i Norge over mange tiår skulle overføres til fundamentalt forskjellige samfunn. Likestilling og kvinnefrigjøring var i åttitallets ånd, og tanken var at denne frigjøringsprosessen skulle skje gjennom breddeidrett.
Hvem skal definere behov
- Mottakerlandene kunne nok ha tenkt seg støtte til prosjekter innenfor eliteidrett for å sette sin nasjon på verdenskartet, men breddeidrett og spesielt kvinneidrett var veldig i vinden på åttitallet, og da ble det det. Maktrelasjoner kan være komplekse. For at NIF skal få midler hos NORAD, så må de søke om midler til noe som er definert som et mål, understreker Straume.
Straumes interesse for bistandsfeltet ble vekket for mange år siden. Som 22 år gammel student reiste hun på et seks måneder langt opphold som frivillig i regi av NIF i den lille landsbyen Bapong, nordvest i Sør-Afrika. Uten noe særlig pedagogisk erfaring skulle hun være ansvarlig for kroppsøvingsopplæringen ved barneskolen. Hun ledet også ettermiddags-aktiviteter, og hadde i tillegg opplegg ved et eldresenter, i et ungdomsfengsel og på en spesialskole. Ganske raskt oppdaget hun at de fleste målgruppen hennes, lærerne, ikke var særlig interessert i innsatsen hennes, eller kunnskapen hun skulle formidle.
- Barna var entusiastiske, og var med på alle aktiviteter jeg satte i gang. De voksne brydde seg lite. Dette samfunnet hadde grunnleggende problemer. Det var høy arbeidsledighet, mye kriminalitet, rasisme, vold, sex-overgrep og alkoholisme. Og så kom jeg der i tightsene mine og skulle aktivisere unge og eldre med idrett. Hvor var politikken? Hvem skulle definere hva disse menneskene trengte? Min personlige erfaring med denne problematikken gjorde meg interessert i fagfeltet, forteller Straume.
Hun understreker at svært mye er kvalitativt endret med NIF sine opplegg for frivillige siden hun reiste ut. Blant annet er de som reiser ut en del av Idrettens fredskorps, og er som regel utplassert i lokalsamfunnet i ett år.
Norsk naivitet
Solveig Straume har sett på den begrunnelsen NIF brukte for idrettsbistandprosjektene sine på 1980- og 90-tallet. Holdningen var at Norge hadde noe som var verdt å lære bort, noe som var vanlig på den tiden. Straumes doktoravhandling konkluderer med at NIF var noe naive da de trodde at den norske modellen for idrett kunne brukes direkte i Afrika. De som la premissene kunne mye om idrett, men lite om å overføre kunnskap til andre kulturer. At kvinner for eksempel skulle spille fotball eller drive med løp, ble ikke bestandig regnet som passende i den sosiale konteksten. Forsøk på å endre mentaliteten gjorde lite forskjell.
- De informantene jeg snakket med i Tanzania fortalte om arbeidet med å overføre norsk dugnadsmentalitet og organisasjonskultur. Det gikk ikke så bra, konkluderer Straume. Hun utdyper at man hjelper hverandre i Tanzania også, men at det ikke uten videre gikk å innføre ”den norske idrettsmodellen” med konsepter som dugnad, eller idrett for alle.
Funnene hennes viser at prosjektet i liten grad var forankret i hva mottagerne i Tanzania ønsket eller syntes de hadde behov for. Argumentasjonen fra norsk side var at dette var noe ”de” trengte. I praksis var det lite eierskap i lokalbefolkningen til NIF sine prosjekt, og det var lite bærekraft. NIF-prosjektet i Tanzania ble så godt som avsluttet da Norge kuttet finansieringen på begynnelsen av nittitallet. Når landet skulle betale breddeidretten selv, ble viktigere ting prioritert av myndighetene. I Zimbabwe gikk det bedre, der fortsetter idrettsarbeidet støttet av NIF ennå. Oppleggene har blitt ”modernisert” og tilpasset kulturen og lokalmiljøet i mye større grad. Og ikke minst er mottagerne tatt med på råd omkring hvilke prosjekter man skal satse på.
Idrett som verktøy
Norge er langt fra den eneste nasjonen som har satset på bistand gjennom idrett. Straume peker i avhandlingen sin på at dette har tradisjoner helt tilbake til kolonitiden, og at måten man arbeider på har utviklet seg mye gjennom årene. I 2013 var hele 438 organisasjoner registrert under den internasjonale plattformen for sport og utvikling, og arbeidet som gjøres er svært variert. Bistandsorganisasjonene har lært av erfaringene.
Siden 2005 har det skjedd en nærmest eksplosiv økning i bruken av idrett som et redskap innenfor internasjonal bistand. Det er også mye mer forskning på feltet nå enn det var før. Det man gjør nå til forskjell fra åttitallet er litt forenklet sagt at man bruker idrett som et verktøy innenfor for eksempel undervisning om hiv/aids og andre praktiske ferdigheter, såkalte life skills. Man kaller det sport for development, ikke sport development, oppsummerer Straume.
